Blodsbrødre
En film som dokumenterer nyredonasjon mellom to barndomskompiser.
02.02.2024
Filmen har mottatt prosjektmidler fra Stiftelsen Dam, etter å ha søkt gjennom LNT.
Dokumentaren ble vist på NRK 1 mandag 5. februar kl. 20:00 – og kan nå ses i NRK-spilleren.
«Du kan jo bare få min».
Andreas Bakka Hjertø rakk nesten ikke å tenke seg om før han sa det. Han har fått vite at barndomskompisen, Carl-Henrik Thorsen, kommer til å trenge en ny nyre. Det er bare et spørsmål om tid før han enten må begynne i dialyse eller bli nyretransplantert.
— Hele filmprosjektet spant ut av at Carl-Henrik og jeg synes det var en interessant prosess, og mange spørsmål kom opp da vi begynte å grave i dette. Alt fra praktiske spørsmål som hvordan man fysisk tar ut nyren og putter den i noen andre, til mer metaforiske spørsmål som; Etter nyretransplantasjonen, lever en del av meg inni Carl-Henrik, eller blir nyren en del av Carl-Henrik når den ikke er inni meg lenger? Ettersom jeg jobber med film og TV, så føltes det naturlig å filme disse samtalene med telefonen. Etter hvert følte jeg at det kanskje kunne være et større dokumentarprosjekt i denne historien, sier Andreas.
Sammen med LNT søkte han midler hos Stiftelsen Dam – og fikk tilslag.
Barndomskompiser: Carl-Henrik og Andreas.
Nyredonasjonen har betydd alt
Hva har donasjonen betydd for deg, Carl-Henrik?
— Donasjonen har jo betydd alt for meg. Jeg kunne gå tilbake til mer eller mindre normalt liv i løpet av veldig kort tid, og jeg er i all hovedsak tilbake og gjør alt jeg ellers gjorde før jeg ble dårlig. Det at jeg fikk en nyre fra Andreas har også hjulpet meg til å unngå enda flere påkjenninger, både fysisk i dialysebehandling, og psykisk ved å stå i usikkerheten rundt transplantasjonslisten. Jeg var jo så utrolig heldig at jeg kunne å unngå begge deler! Det har jeg tenkt litt mer på i etterkant, sier Carl-Henrik.
Nå nyter han de gode øyeblikkene og inntrykkene mer enn han gjorde før. Selv om livet går sin gang med opp- og nedturer, har livsperspektivet endret seg etter sykdomsforløpet.
— Jeg har ikke skrivekunnskapene til å gå inn i poetiske detaljer, men soloppganger og solnedganger, turer og visuelle detaljer tar mer av oppmerksomheten min enn før. Jeg kan til tider bli rørt av hvor fint ting kan være. Det gjorde det ikke før. Der jeg er introvert og litt kjedelig, er Andreas kreativ og nok mer følelsesladet enn meg. Kanskje noe har smittet over, smiler Carl-Henrik.
Følt på takknemlighetsgjeld
Et tema som kommer opp i filmen, er takknemlighetsgjeld. Selv om de har vært gjennom noe helt spesielt, ønsker ikke Andreas at Carl-Henrik skal føle at han skylder ham noe. Det er imidlertid lettere sagt enn gjort.
— Jeg tror Carl-Henrik og jeg har et sånt vennskap som kommer til å vare livet ut, nesten uansett hva som skjer. I begynnelsen gav Carl-Henrik litt vel store bursdagspresanger til meg og sånt, men vi er mer på et normalt nivå nå. Ting har falt tilbake til normalen og vennskapet er intakt. Vi kommer uansett alltid til å dele et veldig sterkt bånd igjennom hendelsen, og det gleder meg å se at nyren gjør en god jobb i Carl-Henrik, sier Andreas.
Carl-Henrik forteller at det var Andras som begynte å snakke om takknemlighetsgjeld i forkant av transplantasjonen. Det satte han pris på – slik at han visste hva kompisen følte om det.
— Som Andreas sier, så har jeg nok slitt litt med hvordan jeg faktisk skal forholde meg til dette. Vi har begge travle liv og treffes ikke så ofte. Jeg har følt på å gjøre noe ekstra når vi møtes, fordi det gjerne da har vært spesielle anledninger. Samtidig var Andreas veldig tydelig på at han ikke ville at donasjonen skulle ha noen effekt på vennskapet. Jeg er nok ikke en som snakker så mye om slike ting, og har prøvd meg litt frem, og sikkert bommet en gang eller to.
Selv om vi har noe helt spesielt mellom oss, er vennskapet vel så nær normalen som det kan være nå, tror Carl-Henrik.
Følelsesladd: Andreas gir datteren, Nora, en klem før operasjonen.
Hvordan har det gått med helsen etter donasjonen, Andreas?
— Alt er veldig bra. Jeg føler meg helt topp og merker ingen ting. Det er bare når jeg tar av meg på overkroppen i speilet at jeg blir minnet på at jeg har noen arr etter dette. Så det har definitivt vært verd det, sier han.
Regi, foto og redigering: Jørgen Friberg
Regi, foto og lyd: Janne Lindgren
Lyd: Edvard Myhrer
Etterarbeid, lyd: Marius Ytterdal