"Så er vi endelig kommet i gang med en forening for nyresyke mennesker her i Norge også. Det er på høy tid at dette arbeidet kommer i gang. Mange oppgaver står og venter på sin løsning, og vi må selv ta initiativet. Vi kan ikke stole på andre."
Slik innleder initiativtakeren til foreningen, Svein Haugan, i det første ordinære medlemsbladet kalt "Nyresvikt".
Det er et paradoks at LfN ble stiftet lenge etter søskenforeningene i Danmark og Sverige, men kanskje det skyldes at vi i Norge var begunstiget med et bedre behandlingstilbud fordi vi hadde et sterkere medisinsk miljø enn nabolandene innen nyremedisin, slik at behovet for pressgrupper var mindre? Norge har alltid hatt de korteste transplantasjonskøene av de land vi kan sammenligne oss med. Ventetiden på nyre har ligget i området 6-12 måneder i gjennomsnitt, og mange har fått nyre uten å ha vært i dialyse når de har levende donor. Dette er unikt sammenlignet med alle andre land så vidt vi vet.
Formålet for LfN ble definert i 1981 til:
Informasjon både til pasientene, offentlige etater og samfunnet for øvrig.
§ 2 Formålsparagrafen lød:
Foreningens formål er å ivareta uremi/dialysepasienters og nyretransplantertes spesielle interesser. Foreningen skal drive informasjons- og rådgivningsvirksomhet, særlig overfor nye medlemmer, om sykdommens fysiske, psykiske, sosiale og økonomiske konsekvenser, og ivareta medlemmenes økonomiske interesser utad i denne forbindelse.
Formålsparagrafen har ikke endret seg mye siden stiftelsen, den viktigste endringen er at LNT skal ivareta også andre transplanterte i tillegg til nyrepasienter (1990), samt at forebygging kom inn i 2009.
Hovedoppgaver den første tiden:
- Trygderettigheter, særlig tannlege og egenandeler
- Informasjon til pasientene og samfunnet
- Skolering av tillitsvalgte
Andre oppgaver:
- Beitostølen (rekreasjon, opptrening)
- Lik behandling ved trygdekontorene
- Ferie/feriestønad
- Opprette lokalavdelinger (i dag benevnt fylkeslag)
Det er interessant, og tankevekkende, å se at de sakene medlemmene var opptatt av i 1981 har endret seg lite over de 30 årene (35 i 2016, red. anm.) foreningen har eksistert. Dette kan selvfølgelig tolkes til at foreningen kun har "trådd vannet" og ikke utrettet noe i disse årene. Eller det kan være at omverdenen har endret seg slik at man stadig må være "på hugget", og selv om man har kommet langt så når man aldri målet. Ingen kan si hvordan situasjonen for våre grupper hadde vært i dag uten LNT.
Medlemstallet steg jevnt fra starten, fra vel ni hundre det første året til to tusen i 1990, og til rundt tre tusen i 1995. Siden har medlemstallet ligget på dette nivået til tross for at antall pasienter i denne tiden har økt betraktelig. Men det har vært en dreining fra lik fordeling mellom hoved- og støttemedlemmer til 2/3 hovedmedlemmer og 1/3 støttemedlemmer.
Les neste historieartikkel: